Sommeren 2010 var jeg igjen tilbake i Narvik. Med bare tre uker å gjøre på, og mye familie og venner å besøke, blir det ikke voldsomt mye tid til fjellturer. Likevel hadde jeg satt meg som mål å få meg minst en skikkelig topptur. I motsetning til året før, da jeg i flere måneder i forkant hadde sett meg ut bl.a. Ippočohkka som hovedmål, hadde jeg denne gangen ikke helt bestemt meg for hvor årets tur skulle gå. Men da vi kom kjørende innover Ankenes, falt blikket på den spisse, majestetiske formasjonen som jeg så mange ganger før har lagt merke til der den dominerer horisonten innover mot Beisfjord. I år var det definitivt på tide å bestige den 1494 meter høye Vomtind.

Utsikt nedover Stubblidalen.

Utsikt nedover Stubblidalen.

Fra Bjørn Forselvs utmerkede bok “På tur i Narvik” fikk jeg en rekke tips, deriblant et godt forslag til startpunkt. Man kjører altså opp Tømmerbakkveien til man kommer til skiltet som sier at veien videre er privateid, og at man derfor må betale for å komme videre. Prisen var 50 kroner. Er man av den gjerrige sorten, kan man godt parkere her. Jeg valgte å betale og kjøre et stykke til. En drøy kilometer lenger opp (like før Stubblielva) tar man til venstre og følger en traktorvei. Denne er ikke all verden å kjøre på, men med litt forsiktighet gikk det ganske greit med min lille Peugeot 307. Etter et par kilometer svinger veien hardt til venstre og vender ut av dalen igjen. Da er det på tide å parkere.

Været så ikke så verst ut da jeg satte meg i bilen om formiddagen denne augustdagen, men før jeg hadde kommet frem til startpunktet hadde det lagt seg et tett skydekke ned på ca. 900 moh. Dette lovet ikke så bra, men jeg valgte å rusle avgårde likevel. En bekjent hadde året før vært nødt til å snu på ca. 1300 moh på grunn av tåkete og vått vær. Toppeggen på Vomtind er livsfarlig under slike forhold, både fordi det er veldig bratt på begge sider, og fordi man går på en granittflate som gir svært dårlig fotfeste når den blir våt. Men skulle det nå vise seg at værforholdene ble til hinder for å gå til topps på Vomtind, hadde jeg sett meg ut Stubbliklubben (890 moh) som et alternativt turmål.

Turen starter ganske behagelig innover Stubblidalen langs en sti/skogsbilvei. Inne i dalbotnen passerer man forbi en liten hytte. Den merkede stien går et stykke til høyre for hytta, og her må man være litt oppmerksom for å få med seg når man skal forlate skogsbilveien. Stien er ellers godt merket (når man først har funnet den), så sjansen for å gå seg vill er omtrent ikke-eksisterende.

Det lille navnløse tjernet på 722 moh.

En liten stund etter at nevnte hytte er passert, begynner stigningen. Hardt og brutalt. Bratt stigning gjør at man vinner høydemeter fort, men det merkes godt på pulsen. Spesielt i min fysiske forfatning. Programmering og andre nerdeaktiviteter gjør som kjent ikke underverker for kondisjonen. Det hjalp heller ikke at store svermer av mygg bestemte seg for å erklære krig så snart jeg tok meg inn i deres territorium.

Sakte men sikkert tilbakela jeg den bratte strekningen opp mot tregrensen, og videre mot vann 722 ved foten av selve Vomtind-massivet. Her er det greit å ta en pust i bakken, fylle vannflasken og få i seg en matbit. Mens jeg satt og spiste og tok en titt på kartet, la jeg merke til tre vandrere som kom ned fra fjellet på sørsiden av vannet. Jeg antar at de fulgte den oppmerkede løypa ned fra DNT-hytta i Hunddalen. Har aldri gått den veien selv, så det kan jo være en plan å notere seg til senere.

Etter oppfylling av både mage og vannflaske, satte jeg kursen videre opp på ryggen mellom vann 722 og Klubbvannet (742 moh). Skydekket lå fortsatt lavt, så jeg vurderte å bøye av mot venstre i retning Stubbliklubben. Men det ante meg at skyene hadde trukket seg noe oppover, så jeg mobiliserte det jeg hadde av optimisme, og tok fatt på den bratte skråningen opp mot platået på ca. 1100 moh på nordsiden av Vomtind. Det ble kontinuerlig vurdert å avbryte toppforsøket, og både på 950, 1000 og 1050 moh hadde jeg lengre pauser for å se an værforholdene.

Da jeg ankom det tidligere nevnte platået, hadde jeg en sikt på ca. 5-10 meter. Fullstendig white-out. Jeg ventet et kvarters tid, men konstaterte at det ikke var forsvarlig å fortsette. Litt kjedelig når man bare har toppeggen igjen å forsere, men jeg hadde jo hele tiden vært klar over at dette kunne skje. Toppeggen på Vomtind er som sagt ikke et sted man bør ferdes i dårlig vær. I slike situasjoner får man bare trøste seg med at fjellet neppe kommer til å dra noen steder, og at det nok byr seg flere anledninger til å komme seg helt opp. Noe skuffet begynte jeg å bevege meg nedover igjen, og belaget meg på å notere Stubbliklubben som dagens “fangst”.

Endelig er toppen i sikte!

Men så skjedde det utrolige. Etter å ha forflyttet meg ca. 50 høydemeter nedover, la jeg plutselig merke til at det ble veldig lyst. Skydekket hadde begynt å løse seg opp, og sola skinte igjennom! En ny helomvending ble foretatt, og da jeg for andre gang nådde platået på 1100 moh, kunne jeg se helt opp til toppen. Uten å nøle et sekund satte jeg kursen mot granittflatene som starter på ca. 1150 moh.

Toppeggen er bratt og smal, og derfor ikke velegnet for uerfarne fjellvandrere. De fleste vil nok klare å håndtere den rent fysisk, men uten en viss erfaring er det lett å gjøre feilvurderinger som kan få kjedelige konsekvenser. Som på alle andre turer i fjellet bør man også her utvise ekstra stor forsiktighet når man går alene, slik jeg ofte gjør. Derfor fulgte jeg nøye med på værforholdene, og gjorde fortløpende vurderinger av hvorvidt det var forsvarlig å fortsette.

En annen potensiell problemstilling var at jeg hadde en følelse av å ha for lite vann med meg. Dehydrering er en undervurdert trussel, da det ikke bare reduserer den fysiske yteevnen, men også konsentrasjonen. Det blir altså lettere å gjøre feil, og en feil kan få større konsekvenser. Konklusjonen var at jeg ikke hadde tid til å vente noe mer på klarvær – hvis tåken kom tilbake, ville jeg med andre ord bli nødt til å ta en endelig avgjørelse om å avbryte og returnere. Nærmeste vannkilde er helt nede på 722 moh, så det tar en stund å komme seg dit. I nødstilfelle kan man selvsagt drikke smeltevann fra breen på 1150 moh, men dette kan være uheldig for magen. Hvis alternativet er å havne i trøbbel på grunn av dehydrering, velger jeg selvsagt brevannet, men jeg unngår det så sant jeg kan.

Toppvarden på 1494 moh.

Været viste seg å holde, i alle fall sånn noenlunde, og etter nesten 6 timer nådde jeg endelig toppen. Utsikten var ikke helt 100% siden det enda lå noen tåkedotter igjen, men man kunne nå skimte en del av de karakteristiske fjellene i nærområdet – for eksempel Sealggačohkka (1567 moh), Ippočohkka (1727 moh) og Huinnarčohkka (1788 moh), samt noen av toppene i Nuorjjovarri-massivet. Noen bilder ble tatt, deriblant det obligatoriske av toppvarden. Siden vannflasken nå var tom, brydde jeg meg ikke om å vente på enda bedre vær, så jeg tok straks fatt på nedstigningen.

Vel nede i Stubblidalen kunne jeg til min frustrasjon observere at fjellet nå var helt tåkefritt. Hadde jeg forutsett det, ville jeg ha startet turen et par timer senere. Men etter alt å dømme hadde jeg likevel hatt brukbar flaks – da jeg startet, var ikke toppen synlig i det hele tatt.

Turen til Vomtind er middels tung, med sine 8 km og 1250 høydemeter hver vei (dersom man kjører så langt veien går). Den er teknisk sett ikke spesielt vanskelig, men det er viktig at man har et bevisst forhold til risikovurdering.  Kjempeflott tur som anbefales på det varmeste, så lenge været er tørt. Det er slett ikke usannsynlig at jeg bestemmer meg for å ta en ny tur dit på et senere tidspunkt i håp om å få oppleve utsikten fra toppen i fullstendig klarvær.

Flere bilder fra turen kan ses her.