Nå som vi er flyttet tilbake til Narvik, er det igjen mulig å ta for seg av de nærmest uendelige toppturmulighetene som ligger i området. Lørdag 18. juni var det Rånkeipen, på kommunegrensen mellom Narvik og Ballangen, som sto for tur. Med sine 1200 meter over havnivå er det ikke egentlig et veldig høyt fjell, men beliggenheten og fasongen gjør den til et veldig tydelig landemerke i hele regionen. Jeg har hatt lyst til å bestige denne toppen siden jeg var liten, men det har bare blitt med tanken. Nå var tiden endelig inne for å gjøre et forsøk.

Turen starter fra Rånbogen i Ballangen kommune. Startpunktet kan være litt vrient å finne, men ut fra beskrivelsen i Bjørn Forselvs bok “På tur i Narvik” samt litt konferering med en av lokalbefolkningen klarte vi å komme oss avgårde i riktig retning. Turfølget for anledningen var en trønder (hvis navn er ukjent) som var ute i samme ærend som meg, og som tilfeldigvis ankom startstedet mens jeg holdt på å gjøre meg klar til avmarsj.

trimkasse

Trimkassen ved ca. 350 moh.

Ruta opp til toppen er ca. 6 km lang, og siden man starter såvidt over havnivå, skal man i løpet av denne distansen opp nesten 1200 høydemeter. Det gir ikke rom for så mye flatmark, så her er det bratt motbakke fra første skritt. Vi la avgårde i brukbart tempo oppover, og vant fort høydemeter. Ved ca. 200 meters høyde passerte vi en benk like ved et furutre hvor noen hadde slått opp et skilt med teksten “Forrabuska”. Min nye trønderske venn, som nylig har flyttet til landsdelen, lurte på om dette var latin eller noe sånt – han virket nesten litt skuffet da jeg forklarte at det egentlig bare betyr “furutreet” på den regionale målformen. Snaut 50 høydemeter lengre opp i lia innså jeg – ikke overraskende – at det nok var jeg som var i dårligst form av oss, og så meg nødt til å bryte opp turfølget og la trønderen gå i forveien. Ingen vits i å svi av all energien med det samme, når man vet at man har langt igjen.

På ca. 350 moh passerer man en trimkasse hvor man kan notere navnet sitt i en bok. Slike trimkasser er egentlig en litt tåpelig ide når man tenker over det, men det må nå innrømmes at det er litt festlig å sjekke om det har vært noen kjentfolk der i det siste. Etter å ha lagt igjen en liten notis om tidspunkt og temperatur, og at jeg hadde tenkt meg videre opp mot toppen, tok jeg fatt på veien videre. Herfra flater terrenget litt ut – i alle fall for en stund – så neste etappe er vesentlig mer behagelig.

Når en har strevd seg opp noen hundre høydemeter gjennom skogen, føles det som en liten belønning i seg selv når utsikten gradvis tiltar. Ved 400-450 moh dukker det opp kjente landemerker som Håfjelltuva og Skjomtind (også kalt Dronninga). Litt senere dukker fjellene på Narvikhalvøya opp, og slik fortsetter det helt til man når toppen.

toppen

Toppen av Rånkeipen, sett fra ca. 800 moh.

Omkring 450-500 moh kommer man inn i et område hvor løypen er dårlig merket. Det fikk min trønderske venn merke, for han hadde hatt enda større problemer enn meg, med det resultat at jeg nådde ham igjen på ca. 550 moh. Etter å ha slått av en liten prat, var det nå tid for å starte på den bratte stigningen opp mot Råntindvannet. Igjen var han uheldig med veivalget, for han insisterte på å gå oppover mot høyre, mens jeg mente at jeg så en liten varde opp mot venstre. Han endte med å gå seg fast, og bli nødt til å gå et stykke ned igjen og deretter følge mitt veivalg oppover. Jeg vet ikke helt hva som skjedde med ham, for han greide aldri å innhente meg igjen. Da jeg tok en lengre pust i bakken på 800 moh, ble jeg nesten litt bekymret, i og med at jeg hadde forventet at han skulle ha passert meg for lenge siden. Først da jeg var godt i gang med den siste stigningen opp mot toppen, så jeg ham nede på platået der jeg tidligere hadde sittet og hvilt. Siden så jeg ham aldri igjen, så jeg antar at han må ha gitt opp.

Den siste etappen opp mot toppen bærer preg av en formidabel utsikt. Nye områder blir synlige nesten for hvert skritt man tar. Terrenget er relativt bratt og steinete, så man skal ikke bli så opptatt av å nyte utsikten at man glemmer å konsentrere seg om det man driver med. På ca. 1050 moh passerte jeg et bratt snøfelt som jeg ble nødt til å krysse – det gikk uproblematisk, men det kunne ikke vært veldig mye brattere uten at jeg hadde sett det som nødvendig med stegjern eller lignende.

toppvarden

Toppvarden.

Ca. 4 timer etter avmarsj nådde jeg endelig toppen. Med nærmest perfekte værforhold – vindstille og sol fra nesten skyfri himmel  – var det definitivt et hyggelig sted å innta lunsj. Utsikten er formidabel i alle retninger, og man kan trolig se fjelltopper i ca. 15 forskjellige kommuner. I minst 10 av disse (kanskje flere) kan man se høyeste punkt:

  • Storsteinsfjellet (1894 moh) – Narvik
  • Frostisen (1724 moh) – Ballangen
  • Spanstind (1457 moh) – Lavangen
  • Læigastind (1332 moh) – Gratangen
  • Skittendalstind (1306 moh) – Skånland
  • Møysalen (1262 moh) – Lødingen
  • Lilletind (1134 moh) – Evenes
  • Sætertind (1098 moh) – Harstad og Tjeldsund
  • Fenesgalten/Storgalten (987 moh) – Bjarkøy

Topptur på Rånkeipen er som sagt ikke så veldig lang, men den er vedvarende bratt. Teknisk sett innebærer den ingen spesielle vanskeligheter, i alle fall ikke hvis man venter til all snøen er borte. En viss forsiktighet kreves på topplatået, da østveggen består av et digert stup. Utsiktsmessig er Rånkeipen fint sammenlignbar med nabotopper som er flere hundre meter høyere, så dette er en tur som kan anbefales for alle som ikke er redd for motbakker.

Flere bilder fra turen kan ses her.