Gudbrandsdølen Dagningen skriver 11.juni 2010 om at det skjer uforklarlige ting i barnehagen på Lalm. I halvannen måned skal de ansatte ha observert merkelige fenomener. Gjenstander som leketøy, plastperler og magnetbrikker forflytter seg uten videre, og dører åpner og lukker seg – alt dette mens folk ser på. Dagbladet skriver i sin artikkel om saken at ting ikke bare forflytter seg, men at de ifølge kommunens eiendomssjef også kommer flygende og smeller i veggen eller lander rett foran folk. Ingen er imidlertid kommet til skade som resultat av disse hendelsene, så man har vurdert at barnas sikkerhet ikke er truet.

Da ingeniører fra kommunen uten resultat hadde vært innom og sjekket hvorvidt magnetiske felter kunne være årsak til det som foregår, valgte man å engasjere en kirkens mann for å få bukt med problemet. Prosten var naturligvis rette mann for jobben, for han har vært prest i Finnmark, og der skjer det visstnok mye merkelig. Iført prestekjole har han gjentatte ganger vandret rundt i bygningen og lyst velsigning gjennom høytlesning fra Bibelen. Ifølge ham selv driver han imidlertid ikke med noen “utdrivning” eller noe i den retning. Han ber bare om fred og om at barna skal ha det bra. Det er mulig jeg har misforstått konseptet, men når man iført prestekjole går rundt og leser Fadervår og vifter med et kors for å få fred fra det man antar er åndelige entiteter, så har jeg vanskelig for å unngå å assosiere det med eksorsisme.

Da barnehagen holdt foreldremøte om fenomenet sist torsdag, ble det vedtatt at barnehagen selv skulle ta saken opp med barna i en samling. Men barna fortalte ikke om noen uforklarlige hendelser i samlingsstunden. Rektor ved Lalm Oppvekstsenter forklarer dette ved at “det er gjerne sånn at barn ikke snakker om slike ting”, og at aktiviteten er størst når barna ikke er til stede eller er i ferd med å gå for dagen.

Jeg merker meg spesielt to ting som interessante i denne saken. Det ene er observasjonenes grad av troverdighet. At ingen er kommet til skade er nå en ting, men det faktum at barna ikke nevner noe om saken, er unektelig noe påfallende. Det hadde nok hjulpet hvis noen hadde lagt frem en eller annen form for bevis, for eksempel et videoklipp av gjenstander som flyr omkring. En annen ting er at jeg tror jeg ville hatt store betenkeligheter med å vurdere barnas sikkerhet som god nok hvis jeg faktisk observerte at ting fløy veggimellom uten noen som helst form for menneskelig påvirkning.

Hos Dagbladet debatteres artikkelen, og en av deltakerne forklarer saken ved hjelp av enfoldige barnehagetanter som hauser hverandre opp. Han underbygger dette ved at sjansen for at en barnehageassistent er enfoldig og/eller overtroisk er overveiende, mens sannsynligheten for at en leke flyr uten fysisk påvirkning er lik null. Jeg tror han treffer spikeren på hodet, selv om han møter en del motstand fra folk som er “åpne” nok til å tro at det finnes “mer mellom himmel og jord” enn vitenskapen kan forklare. Det gjør det selvsagt, men det har aldri vært poenget. Jeg kunne ha skrevet mye om tema som vrangforestillinger, massesuggesjon og problemstillingene omkring bevisførsel gjennom anekdoter, men det får eventuelt bli tema for senere blogginnlegg.

Den andre tingen jeg med interesse noterer meg, er hvilket tiltak man har valgt å iverksette. Det er selvsagt positivt at ingeniørene ble gitt en sjanse, men alt de gjorde var å gjennomføre en måling av magnetfelter. Da dette enkle forsøket ikke førte frem, ga man altså opp ethvert håp om å fremskaffe en god rasjonell forklaring, og satte sin lit til kirken.

Hvorfor velger man å kontakte en prost, av alle tenkelige personer? Hvilken autoritet eller ekspertise er det egentlig en prost har, som kan påvirke hendelser av fysisk karakter? Slik jeg oppfatter det, har man ukritisk antatt to ting – at fenomenet skyldes åndelige entiteter som manipulerer den fysiske verden, og at en representant for kirken besitter evnen til å overtale eller beordre slike til å opphøre sin aktivitet. Hvilket grunnlag har man så for å akseptere disse to antakelsene som sannhet? Jeg er temmelig overbevist om at det bunner i at et forklaringsbehov som var så stort at man følte at man måtte konstruere en fiktiv forklaringsmodell i mangel av en rasjonell. Som en digresjon kan jeg gå et steg lengre og si at jeg tror absolutt all religion er et biprodukt av menneskets sterke behov for å forklare fenomener det observerer rundt seg.

Blant folk uten en viss akademisk bakgrunn ser det imidlertid ut til å være en svært dyptgående aksept for denne typen pseudovitenskap, så det faktum at en gjennomsnittlig barnehagetante kan bli opprømt over at det skjer merkelige ting, er for så vidt ingenting å ta på vei for. At kommunens ledelse samt journalister i en liten lokalavis hiver seg med på lasset, kan jeg også til nød klare å akseptere hvis jeg biter tennene hardt sammen. Mer skuffende er det at en av våre største aviser villig formidler overtroen uten antydning til kritisk tankegang. Det er ikke det første tilfellet av tvilsom journalistikk vi har sett fra Dagbladets side, og det blir neppe det siste heller.