I mai i år hadde min samboer og jeg en langhelg i London, hvor vi overvar en konsert med et av våre største favorittband. Har lenge tenkt å poste et innlegg om dette, men det har blitt utsatt gang på gang. Nå som DVD-innspillingen endelig er utgitt, er det kanskje på sin plass å få ut fingeren og gjøre ferdig bloggposten. Her er noen av inntrykkene fra helgen og konserten.

Endelig var kvelden kommet. Byen er London, stedet er O2 Empire i bydelen Shepherd’s Bush, og på scenen finner vi bandet Transatlantic. For bare et par år siden var dette nesten utenkelig, så jeg snakker nok for flere enn meg selv når jeg sier at det er en liten drøm som går i oppfyllelse.

Arrangøren hadde annonsert at dørene skulle åpnes klokka 19:00. Da vi ankom Shepherd’s Bush omlag klokka 17:30, hadde folk allerede begynt å stille seg i kø. Vi la imidlertid turen innom O’Neill’s, en irsk pub i nabobygget. Der hadde vi avtalt med noen andre norske fans å møtes til et lite vorspiel. Totalt møtte åtte personer opp, deriblant et par som utrolig nok bodde på samme hotell som oss. Forventningene var ekstra høye, siden det var blitt annonsert at det skulle gjøres opptak for DVD-utgivelse.

Etter litt mat og noen runder med drikke, gikk ferden videre mot konsertlokalet. Ved å ankomme såpass sent slapp vi unna mesteparten av køen, men det innebar at vi fikk relativt dårlige plasser, helt ute på høyre side. Alt har sin pris.

Transatlantic

Transatlantic på Shepherd’s Bush Empire.

Transatlantic er en supergruppe som ble dannet i 2000 på initiativ fra den ikke ukjente trommeslageren Mike Portnoy (Dream Theater). Han ønsket å gjøre et prosjekt med multiinstrumentalisten Neal Morse (Spock’s Beard). Planen var å involvere gitaristen Jim Matheos (Fates Warning), men han hadde ikke anledning til å delta. Som erstatning ble Roine Stolt (The Flower Kings) hentet inn. Til slutt kompletterte man besetningen med bassisten Pete Trewavas (Marillion). De fire ga sammen ut to album på begynnelsen av 2000-tallet, under navnene SMPT:e og Bridge across forever. Begge albumene høstet anerkjennelse blant fans av sjangeren. Etter at Neal Morse trakk seg ut av både Transatlantic og Spock’s Beard i 2002, ble Transatlantic oppløst, og de færreste turte å håpe på en gjenforening. I 2009 møttes imidlertid medlemmene igjen, og resultatet ble albumet The whirlwind.

Kort tid etter utgivelsen av The whirlwind ble det annonsert at bandmedlemmene hadde klart å finne et tidsvindu på noen få uker på våren som de kunne bruke til å dra på turne. Like før jul informerte Mike Portnoy i sin blogg om at våre venner skulle gjennomføre et relativt hektisk opplegg med konserter i utvalgte større byer i Nord-Amerika og Europa. Whirld Tour 2010 var et faktum. Det ble samtidig annonsert at Daniel Gildenlöw (Pain of Salvation) skulle være med på turneen for å bidra på gitar, keyboard, perkusjon og vokal. Gamle fans husker ham fra Transatlantics forrige turne, som resulterte i DVD-utgivelsen Live in Europe i 2003.

Siden både gitarist Roine Stolt og “ekstrahjelp” Daniel Gildenlöw er fra Sverige, hadde vi på forhånd gjort oss visse forhåpninger om at turen skulle legges innom minst ett sted i Skandinavia. Men Mikes turneplan var klinkende klar – det ble ingen aktivitet i de nordiske land. Vi måtte altså reise ut i den store verden. For oss var det Tyskland eller England som var mest aktuelt, og etter nøye overveininger falt valget til slutt på London og turneens nest siste konsert.

Omkring kvart på åtte entret bandet scenen til stor begeistring fra et forventningsfullt publikum. Velkjente toner fylte lokalet, og første låt ut var The whirlwind, som utgjør hele albumet av samme navn. Nesten ni år var gått siden forrige gang Transatlantic spilte på britisk jord, så dette var nok et øyeblikk mange hadde ventet lenge på.

Det er bare å si det som det er, disse karene kan sine saker. The Whirlwind var fantastisk gjennomført fra begynnelse til slutt. Noen av høydepunktene var introduksjonstemaet, samt sekvensene On the prowl og Rose-colored glasses. Publikum var helt med på notene, og deltok med både sang og lufttrommer gjennom hele konserten. Selv om bandmedlemmene så ut til å sette pris på dette, benyttet Mike Portnoy enhver anledning til å hausse opp folkemengden enda mer. Da Neal Morse kom til tekstlinjen “rock the house” i sekvensen On the prowl, avbrøt han spillingen for å irettesette publikum. Han minnet om at det var DVD-innspilling, og viste til alle kameraene som var montert opp på diverse steder i lokalet. “So when mr. Neal Morse asks you to rock the house, you’ve got to do a hell of a lot better than that!”

Låtskriver Neal Morse er jo som kjent en svært religiøs mann, så det er ikke overraskende at religiøse elementer skinner igjennom i låtene han skriver. Avslutningssekvensen Dancing with eternal glory blir kanskje litt i overkant i så måte, men det gir ham tydeligvis inspirasjon til å gi litt ekstra. Da de siste tonene av The whirlwind døde hen, var publikum i ekstase. Sjelden har jeg hørt så høylydt applaus, og sjelden har det vel vært mer velfortjent. Mike Portnoy spør om det er greit at bandet tar en pause, og informerer om at selv om showet har vart i over en time, er vi ikke kommet halvveis engang.

Etter et kvarters pause begynte bandet å plukke fra sitt gamle låtmateriale, og serverte musikalske høydepunkter på rekke og rad. Mange andre band ville ha tatt kveld etter det første settet, men ikke disse gutta. Først ut i andre sett var All of the above fra Transatlantics første album, SMPT:e. Etter den enorme The whirlwind føltes All of the above nesten litt kort, til tross for at den varer i over en halvtime.

Neste låt var We all need some light. Her hadde man gjort en ny vri, og satt Roine Stolt som hovedvokalist i stedet for Neal Morse. Interessant ombytting, men personlig syns jeg låta gjør seg bedre med Neal Morses stemme. Noe senere sto radarparet Morse/Stolt for kveldens kanskje mest magiske øyeblikk, da de spilte balladen Bridge across forever fra albumet av samme navn.

Trafalgar Square

Høy stemning på Trafalgar Square kvelden etter konserten.

Under avslutningslåten Stranger in your soul tok ting helt av. Plutselig hadde Pete Trewavas overtatt keyboardet, mens Neal Morse var å finne bak slagverket. Mike Portnoy har gjennom hele turneen funnet på diverse sprell mot slutten av konserten. I Milano overtok han bassen til Pete Trewavas, og begynte å spille Holy diver og Heaven and hell til ære for nylig avdøde Ronnie James Dio. Denne gangen kastet han seg ut blant publikum og crowdsurfet hele veien til motsatt ende av lokalet og tilbake til scenen igjen. På dette tidspunktet hadde han byttet til sitt tredje antrekk for kvelden – en Dharma-kjeledress. Litt festlig for oss som er fans av TV-serien “Lost”.

Showet hadde fått tittelen “An evening with Transatlantic”, og det ble virkelig en helaften. Klokka 23:15 var showet over, og etter nærmere 3,5 timer med sceneopptreden av ypperste klasse tok våre venner farvel for denne gang. Konserten hadde hele veien vært preget av en laid-back og komfortabel atmosfære, hvor bandmedlemmene smilte, småpratet og vitset. En slik avslappet holdning er i seg selv imponerende, sett i lys av kompleksiteten og omfanget av musikkstykkene de leverer. At en teknisk feil mørkla scenen i noen sekunder, så heller ikke ut til å affisere våre venner i det hele tatt – de spilte bare videre som om ingenting hadde skjedd.

Transatlantic er kjent for å spille lange låter i god gammel progrock-tradisjon, så selv etter 3,5 timer endte settlisten på bare 6 låter. Listen ble som følger:

  1. The whirlwind
  2. All of the above
  3. We all need some light
  4. Duel with the devil
  5. Bridge across forever
  6. Stranger in your soul

Alt i alt en kanonbra prestasjon av alle bandmedlemmene. Ikke perfekt, for det dukket opp en og annen feilnote innimellom, men noe annet ville vært umenneskelig. Et samspill av dette kaliberet ser man sjelden, og kombinert med energien som blir lagt ned, er konseptet ufeilbarlig. Pete og Daniel så spesielt ut til å være i toppform. Sistnevnte har, sammenlignet med forrige turne med Transatlantic, gått fra å være en relativt anonym gjesteartist til å ose av showmanship og egentlig fremstå som et fullverdig bandmedlem.

Kvelden med Transatlantic er utvilsomt min beste og mest minneverdige konsertopplevelse hittil, og jeg angrer ikke et sekund på at vi tok turen til London for å overvære dette showet. Dessverre ser det ut til at det kan bli en stund til Transatlantic turnerer igjen, for da de spilte på festivalen “High voltage” i London senere på sommeren, annonserte de at dette var en slags avskjedskonsert. Vi får se hva tiden bringer…