For en tid siden hadde jeg en diskusjon med en venn om religiøse oppfatninger. Han er vokst opp i et kristent hjem, men har ikke nødvendigvis med seg alle de tilhørende dogmer over i sitt voksne liv. Til tross for at han ikke praktiserer noen religiøse skikker, har oppdragelsen like fullt satt sine spor, for han føler seg åpenbart forpliktet til ikke å forkaste konseptet Gud fullstendig. Et resultat av dette er at han benekter enhver påstand om at han er en ateist, og heller velger å beskrive seg selv som agnostiker. De fleste som har interesse for å diskutere religiøse spørsmål, havner vel før eller siden borti den påstanden. Men er nå dette egentlig et gyldig standpunkt? Er det mulig å posisjonere seg nøytralt mellom teisme (religiøs) og ateisme (ikke religiøs)?

Vel, la oss først se litt på hva de forskjellige begrepene betyr.

  • Teisme kommer fra gresk, gjennom ordet theos, som betyr “gud”. Definisjonen jeg har valgt å bruke i denne artikkelen er noe liberal – den omfatter enhver filosofi som hevder at det finnes en eller flere allmektig(e) gud(er) som har skapt alt som eksisterer. Strengt tatt kan det skilles mellom teisme, deisme, panteisme og andre varianter av gudstro, men i denne sammenhengen vil det ikke være relevant. For enkelhets skyld bruker jeg derfor “teisme” som en samlebetegnelse for alle disse.
  • Ateisme kommer også fra det greske theos, men har den nektende forstavelsen a-, som gjør at betydningen blir “uten gud”. Uttrykket innebærer kort og godt at man ikke tror det finnes noen gud(er), altså en avvisning av teismen.
  • Agnostisisme som begrep har sitt opphav hos den britiske professor og forfatter Thomas Huxley, og spilte en sentral rolle i 1800-tallets religionsdebatt. Ordet kommer fra det greske gnosis, som betyr viten. Med forstavelsen a- blir meningen negativ, så i religiøs sammenheng innebærer agnostisisme en påstand om at eksistensen av guddommelige metafysiske skikkelser er noe vi rett og slett ikke kan vite noe om. Begrepet agnostisisme kan også benyttes om andre ting enn religiøse ideer, men her snakker jeg kun om agnostisisme i forhold til en eller flere guddommers eksistens, uavhengig av hvorvidt vi snakker om Allah, Zevs, Vishnu eller et hvilket som helst annet sett av en eller flere gudeskikkelser. Det er likeledes verdt å notere seg at en persons (a)gnostisisme kan avhenge av hvilken spesifikk gudeskikkelse det er tale om – det gir for eksempel mening å uttrykke den oppfatning at det ikke er mulig å vite om det finnes en allmektig, guddommelig entitet samtidig som man mener å være 100% sikker på at Ra, Odin eller den jødiske/kristne Gud ikke eksisterer.

Ut fra definisjonene ser vi tydelig at begrepene opererer på to forskjellige akser, hvorav den ene dreier seg om hva vi tror, mens den andre går på hva vi vet (eller kan vite). Hvorvidt man er teist eller ateist er et spørsmål om tro. Hvorvidt man er gnostiker eller agnostiker er derimot et spørsmål om viten. Vi kan illustrere dette med følgende diagram:

Diagram 1: Gnostisisme i forhold til teisme.

Som vi ser, har vi fire forskjellige mulige oppfatninger:

  • Gnostisk teisme“jeg tror på Guds eksistens, og jeg tror den kan bevises”
  • Agnostisk teisme“jeg tror på Guds eksistens, men jeg tror ikke at den kan bevises”
  • Agnostisk ateisme“jeg tror ikke på Guds eksistens, men jeg tror ikke at den kan motbevises”
  • Gnostisk ateisme“jeg tror ikke på Guds eksistens, og jeg tror den kan motbevises”

Agnostisisme forteller altså ingenting om hvorvidt man aksepterer eller avviser påstanden om en eller flere guders eksistens. Den sier bare noe om hvorvidt man mener at det er mulig for oss å bekrefte eller avkrefte en slik påstand. Det kan i denne sammenheng nevnes at man enkelte steder finner agnostisisme definert som erkjennelsen av at man ikke vet (i motsetning til at man ikke kan vite) hvorvidt Gud eksisterer. Selv om en insisterer på denne definisjonen, endrer det ikke det faktum at (a)gnostisisme forteller noe om viten, ikke om tro. Spørsmålet om hva man hevder å vite sikkert, kommer jeg tilbake til under betegnelsen sterk/svak (a)teisme.
Jeg vil for øvrig også presisere at ordet “gnostisk” her kun brukes for å betegne den oppfatning at Guds eksistens er mulig å bekrefte eller avkrefte – det motsatte av “agnostisk”. Det må altså ikke forveksles med gnostisisme som samlebetegnelse på gruppen av religiøse bevegelser som blomstret fra sen-hellenismen til tidlig middelalder.

Jeg tror det er to hovedgrunner til at mange blander sammen begrepene og er motvillige til å kalle seg ateister. Den ene grunnen er at man har en feilaktig oppfatning av hva som er “grunntilstanden”. Man ser for seg at mennesker starter på et nøytralt utgangspunkt hvor man ikke har gjort seg opp en mening, og at man derfra kan svinge mot enten teisme eller ateisme – man er altså å betrakte som agnostiker hvis man ikke har bestemt seg. Hvis man tenker seg litt om, ser man imidlertid raskt at det snarere er ateisme som er utgangspunktet. Som spedbarn har man ikke kjennskap til noen guddom, og man kan dermed heller ikke tro på den. Først når man har hørt om en eller flere guder, kan man velge å gå over fra ateisme til teisme. Personer som avstår fra å velge et standpunkt, er altså ikke agnostikere. De kan bedre beskrives som apateister, men dette er i praksis også en form for ateisme, all den tid man ikke aktivt har forflyttet seg bort fra det ateistiske utgangspunktet.
Jeg liker å sammenligne dette med å kjøpe en bil. I utgangspunktet har du ingen bil, og inntil du aktivt har tatt valget om å kjøpe en, så vil det fortsatt være slik. I en periode kan du godt være usikker på om du skal kjøpe bilen eller ikke, eller hvilken bil du eventuelt skal kjøpe – du kan til og med avstå fra å ta stilling til hvorvidt du i det hele tatt trenger en bil, men det endrer ikke det faktum at du enn så lenge ikke har noen bil. Først i det øyeblikket du signerer kjøpskontrakten, utfører du en aktiv handling som medfører en overgang fra en tilstand til en annen. Du går over fra å være uten bil til å bli bileier. På helt tilsvarende måte vil du fortsette å være ateist inntil du aktivt har bestemt deg for å tro.

Den andre grunnen til sammenblandingen tror jeg er en manglende forståelse for forskjellen mellom sterk og svak ateisme. Både teisme og ateisme finnes i en svak og en sterk variant. Disse variantene sier noe om hvor sikker man er i sin sak. Skillet mellom sterk og svak (a)teisme kan virke kunstig og hypotetisk, men det har faktisk en stor filosofisk betydning. Konseptet kan illustreres i et diagram som ligner på det forrige:

Diagram 2: Forholdet mellom sterk og svak (a)teisme.

Også her har vi fire forskjellige mulige oppfatninger:

  • Sterk teisme“jeg er helt sikker på at Gud eksisterer”
  • Svak teisme“jeg har tro på at Gud eksisterer, men jeg er ikke helt sikker”
  • Svak ateisme“jeg har ikke tro på at Gud eksisterer, men jeg er ikke helt sikker”
  • Sterk ateisme“jeg er helt sikker på Gud ikke eksisterer”

Jeg har her tatt utgangspunkt i den jødiske/kristne Gud. Dette er selvsagt kun for enkelhets skyld, og leseren kan fritt substituere inn et hvilket som helst annet sett av en eller flere guddommer. Likhetene mellom “sterk” og “gnostisk”, og mellom “svak” og “agnostisk” er slående, men det er likevel visse forskjeller. En sterk (a)teist må nødvendigvis være gnostiker, men en svak (a)teist trenger ikke være agnostiker – det er for eksempel fullt mulig å tro at Guds eksistens er reell og beviselig, samtidig som man erkjenner at man selv ikke er 100% sikker.
Blant mange mennesker, kanskje spesielt i religiøse miljøer, forekommer det en feilaktig oppfatning om at alle ateister er sterke ateister. Dette gir grobunn for den misforståelse at ateisme kan betraktes som en egen religion, og at ateisme krever et like høyt nivå av tro som teisme – man lever jo i en slags religiøs overbevisning om at ingen guder eksisterer.
De langt fleste ateister er imidlertid svake ateister – når jeg tenker meg om, har jeg faktisk enda til gode å møte en eneste sterk ateist. I stedet for å hevde at “jeg tror (eller vet) at Gud ikke eksisterer”, vil de fleste ateister altså si at “påstanden om Guds eksistens kan godt tenkes å være sann, men den har ikke tilfredsstilt sin bevisbyrde i tilstrekkelig grad til at jeg kan ta den på alvor.” Sett i lys av dette blir det altså åpenbart at ateisme for de fleste kun er et fravær av tro. Hvis ateisme skal betraktes som en religion, må det med andre ord medføre at det å ikke samle på frimerker er en hobby, og at det å ikke spille fotball er en idrett.

Min påstand er altså at agnostisisme ikke kan sies å være en mellomting mellom teisme og ateisme – begrepet beskriver ganske enkelt noe helt annet. Det er helt greit å være agnostiker, men da er man i så fall enten en agnostisk teist eller en agnostisk ateist. For i realiteten er alle enten teister eller ateister, til tross for at enkelte mangler vilje og/eller evne til å ta det inn over seg. Kategoriseringen er enkel – hvis du har har tatt et valg om å tro på en eller flere guddommer, er du teist. Har du ikke gjort dette, er du ateist.