Helt siden tidlig i vår hadde jeg sett meg ut noen aktuelle toppturer i løpet av årets ferietur til Narvik. En av dem var Ippočohkka (1727 moh), et av de høyeste fjellene i Narvik kommune. De eneste høyere toppene er Huinnarčohkka (1788 moh) og 3-4 av toppene i Storsteinsfjell-massivet (opp til 1894 moh). Onsdag 26. august, dagen før vi skulle ta fatt på hjemturen, fikk jeg endelig godværsdagen jeg hadde ventet på.

Stasjonselva.

Stasjonselva.

Som startpunkt valgte jeg Norddalen, nærmere bestemt den første utkjørselen på høyre side etter brua over Stasjonselva. Her starter man på ca. 620 moh, og selv om det er motbakke allerede fra første skritt, er terrenget relativt lett å ta seg frem i. Hvis vannføringen i Stasjonselva er høy, er det imidlertid viktig å krysse den nedenfor inntaket til kraftstasjonen. Hvis ikke, risikerer man en omvei på flere kilometer fordi man ikke klarer å krysse elva før man er helt innerst i dalen.

Dette var sommerens andre forsøk på å nå toppen. To uker tidligere hadde jeg måttet avbryte like over 1200 moh på grunn av dårlige værforhold med tykk tåke og sludd. At jeg i tillegg havnet i problemstillingen nevnt ovenfor angående kryssing av Stasjonselva, gjorde ikke saken bedre. Men denne gangen var både værforholdene og veivalget bedre, og toppen ble nådd ca. klokka 13, etter omtrent 4 timers marsj.

Huinnarcohkka med sin sedvanlige tåke.

Huinnarčohkka med sin sedvanlige tåke.

I likhet med sine tidligere nevnte nabotopper (Storsteinsfjellet og Huinnarčohkka), har Ippočohkka veldig ofte en tåkedott som omslutter toppunktet. Slik var det også i dag, men optimismen min steg da den etterhvert forsvant. Bare et par minutter før jeg satte foten på topplatået, kom den tilbake igjen. Tåka veltet inn over meg, og med en sikt på 20-30 meter satte jeg meg ned og ventet ved toppvarden. På dette tidspunktet var jeg glad for å ha med meg tørt undertøy, jakke, genser, lue og votter i ryggsekken, for det viste seg at jeg skulle bli nødt til å sitte og vente i over en time før tåka lettet såpass at jeg kunne se noe. Det var ikke det at jeg oppfattet det som et problem å finne veien ned igjen (det var bare å følge sporloggen på GPS’en), men når jeg har brukt flere timer på å slite meg opp på en fjelltopp, så vil jeg ha belønning i form av utsikt og muligheter til å ta noen bilder. Da klokka var passert 14 med noen minutter, begynte tåken å lette. Da var jeg såpass uthvilt at jeg bestemte meg for å legge turen innom sydtoppen på 1706 moh før jeg begynte å gå nedover.

Turen opp til Ippočohkka etter den riktige ruta er ikke så voldsomt lang, og med en stigning på litt over 1100 høydemeter er den (i alle fall på papiret) lettere enn f.eks. Skjomtind og Beisfjordtøtta. Likevel er det ikke en tur som kan anbefales for folk uten en viss fjellerfaring, da de siste 500 høydemetrene forseres i temmelig ulendt terreng. På grunn av potensielt glatt steinrøys og stor sjans for tåke på toppen, bør man stille visse krav til værforholdene når man skal bestige dette fjellet.

Flere bilder fra turen kan ses her.