Vi som fulgte litt med på vinteridrett på 90-tallet, husker alpinisten Finn Christian “Finken” Jagge, som blant annet tok gullmedalje i slalåm under OL i Albertville i 1992. Etter at han la opp som alpinist i 2000, har vi imidlertid ikke hørt så mye om ham. Nå om dagen er det hans kone, Trine-Lise Jagge, som skaffer seg oppmerksomhet i media. Hun er oppført som daglig leder i firmaet I’m International, som står bak den kontroversielle internett-tjenesten Iam.

iam_logoIam ble lansert for en ukes tid siden, og er en nettside som innhenter informasjon om enkeltpersoner fra diverse andre kilder på nettet for så å presentere denne på ett sted slik at den blir lettere tilgjengelig. Tjenesten samler ifølge VG Nett inn opplysninger som fødselsdato, skatteoppgjør, telefonnummer, informasjon fra Brønnøysundregisteret, Facebook-profil, Twitter-aktivitet og så videre.

I disse tider med gjentatte oppslag om sykehusenes håndtering av sensitiv informasjon, fokuseres det mye på personvern og dertil relaterte problemstillinger. Det er derfor ingen overraskelse at lanseringen av tjenesten Iam har vakt sterke reaksjoner fra publikum, og både media, politi og Datatilsynet har mottatt henvendelser. Alt fra uavhengige bloggere til landets største aviser har omtalt saken, og det er delte meninger om hvorvidt Iam representerer en nyttig tjeneste eller en invasjon av den private sfære. Politiker Odd Einar Dørum sier til Aftenposten at han mener den samme folkeskikk må gjelde på nettet som andre steder, og hevder at denne typen sammenstilling av informasjon må kreve aktivt samtykke fra hver enkelt. Venstres Trine Skei Grande mener at konseptet krenker privatlivets fred, og SVs Akhtar Chaudhry går så langt som å påstå at dette kan koste liv(!). Datatilsynet har på sin side skrevet et brev til I’m International med svarfrist 15. oktober, hvor de ber om redegjørelse for hjemmelsgrunnlag, kildebruk, rutiner for korrigering og så videre.

iam_pageI utforming fremstår tjenesten omtrent som en søkemotor, der man skriver inn et navn eller et telefonnummer, hvorpå nettstedet returnerer all lagret informasjon. Jeg forsøkte å søke opp mitt eget navn, og Iam kunne da kjapt fortelle meg mobilnummeret, fødselsdatoen og adressen min. Riktignok en gammel adresse, men dog. I tillegg fikk jeg se en liste over websider som nevner navnet mitt, en link til skatteinformasjon samt litt statistikk over hvor mange andre som heter det samme som meg. I utgangspunktet ikke noe jeg betrakter som problematisk, men jeg har en viss forståelse for at enkelte kan ha en annen oppfatning enn meg. Spesielt kan jeg forstå at det blir utidig for folk som har hemmelig telefonnummer og adresse, og likevel finner denne informasjonen publisert. Dersom tjenesten bruker sosiale nettverk a la Facebook som kilde, har man i tillegg risikoen for feilaktige eller til og med direkte injurierende opplysninger, for eksempel dersom en person oppretter en profil i en annen persons navn.

En sak som mange har reagert på, er at det er vanskelig å reservere seg mot å bli oppført på Iam. Dersom man vil slette sin oppføring fullstendig, kan man ikke henvende seg direkte til nettstedet. I stedet må man kontakte sin teleoperatør og be om hemmelig nummer. Her skyves altså ansvaret over til teleselskapene.
En annen mulighet er å opprette sin egen brukerkonto for så å logge inn og krysse av for hvilke opplysninger som skal vises og hvilke som skal holdes tilbake. Bloggeren Rustipist har gjort litt research på dette, og sier at registrering av en slik brukerkonto gjerne innebærer at du bekrefter at telefonnummer og annen informasjon er riktig, og at du gjerne må mate inn enda flere opplysninger. Iam forbeholder seg selvfølgelig retten til å bruke disse opplysningene i sin markedsføring, noe som fort kan medføre at du får postkassen full av adressert reklame for både det ene og det andre.

Rustipist nevner også en annen aktuell problemstilling – opphavsrett. Han/hun forteller hvordan Iam stjeler profilbilder fra tjenester som Facebook og lignende, og nøler derfor ikke med å sette Iam i samme bås som “pornonettsteder som stjeler profilbilder av smukke ungpiker og bruker bildene i eget øyemed”.
Selv har jeg ikke sett noen eksempler på dette, men Gunhild Haugnes i Aftenposten bemerker i et blogginnlegg at hun har funnet bilder på Iam som hun selv eller Aftenposten har oppphavsrett på. Hun tar opp behovet for en tjeneste som spesialiserer på å fjerne uønsket informasjon på nett, og etterlyser spøkefullt en egen nett-vakthund som bjeffer høylydt når den ser at privat informasjon og kompromitterende festbilder omsettes. Ideen er selvsagt utmerket, men jeg har problemer med å se for meg hvordan noe slikt skal kunne settes ut i praksis.

Jusekspert Jon Bing reagerer kraftig på lanseringen av Iam, og sier til VG Nett at nettstedet kan være ulovlig. Ifølge personopplysningslovens §8 må det eksistere et uttalt formål for å kunne lagre personopplysninger på denne måten. Nettstedet Iam presenterer personopplysninger side om side med reklame, og har egentlig ingen annen begrunnelse enn å tjene penger. Trine-Lise Jagge sier på sin side at hennes firma har innhentet klarsignal fra sine advokater om tjenestens gyldighet, og viser til at all informasjon som presenteres, er tilgjengelig på andre nettsteder. En annen artikkel i VG Nett forteller litt om hvilke kilder en kan bruke til å innhente den typen informasjon som Iam presenterer.
Bings argumentasjon bygger på at informasjon kan endre karakter når den settes sammen og publiseres, og han sier videre at “Vi har dom for at det å skaffe seg opplysninger fra åpne kilder er en trussel mot rikets sikkerhet”. Internettviter Gisle Hannemyr ved Universitetet i Oslo er også skeptisk, fordi han oppfatter Iam primært som en underholdningsorientert tjeneste.

Seniorrådgiver Christian Meyer i NorSIS advarer om at slike tjeneste kan gjøre identitetstyveri lettere. “I det siste har ID-tyveri vært to klikk unna, men Iam gjør det bare ett klikk unna”, sier han til VG Nett. Jeg er ikke så sikker på om jeg kjøper den påstanden uten videre, og ifølge samme artikkel er heller ikke Økokrim så overbevist om at dette egentlig er et ideelt verktøy for identitetstyver.
Det skal nok litt mer enn to klikk til for å stjele noens identitet. Jeg skjønner selvsagt at Meyers talemåte “to klikk” ikke skal tas bokstavelig, men han får det til å høres forferdelig enkelt ut. At man nå bruker et halvt minutt på å sanke sammen den informasjonen man tidligere måtte bruke 5-10 minutter på å lete opp annetsteds fra, representerer nok en slags forenkling, men jeg føler at Meyer fremstiller et søk på Iam som et identitetstyveri i seg selv. Det er selvsagt ikke tilfelle, og hvis jeg absolutt vil stjele din identitet, så greier jeg det ikke noe bedre eller dårligere om jeg må innom 5 nettsider i stedet for bare 1. Det er simpelthen ikke der utfordringen ligger.

En annen problemstilling som mange tar opp, er at Iam i visse tilfeller publiserer personopplysninger om mindreårige. Iam opererer med en selvpålagt aldersgrense på 16 år, men det er ikke alltid dette fungerer i praksis. Jeg har selv kunnet søke opp telefonnummer og adresse på mindreårige jeg kjenner, og VG Nett skriver om en familiefar som fant detaljert informasjon om sin 13 år gamle datter. Han valgte å anmelde forholdet da han forsto at han selv ikke hadde mulighet til å fjerne den tilgjengelige informasjonen. Jagge hevder at slike tilfeller enten skyldes slurv fra teleoperatørene med tanke på å opplyse om fødselsår, eller at foreldre tegner abonnement og påfører barna sine som brukere. Disse barna vil vises på Iam, med foreldrenes opplysninger og uten alder. Familiefaren mener at dette ikke er en unnskyldning for å oppføre mindreårige, men slik jeg oppfatter det, ligger problemet i at Iam ikke i det hele tatt mottar informasjon om alderen til de det gjelder. Enkel logikk tilsier at det ikke lar seg gjøre å filtrere på grunnlag av informasjon man ikke har.

Nå skal ikke jeg spekulere i denne spesifikke familiefarens motiver for å levere inn en anmeldelse, men jeg vet at en del folk hevder at det å komme over adressen til en mindreårig, i seg selv oppleves av pedofile som en god nok grunn til å oppsøke denne mindreårige og foreta seg uakseptable ting med vedkommende. En blogger uttrykker bekymring for nettopp dette, noe jeg ikke finner overraskende med tanke på at det er et tema som skrikes opp om i stort sett alle tilfeller der ordet “barn” eller “mindreårig” nevnes. Inntil jeg ser statistikk som underbygger slike oppfatninger, er jeg imidlertid ikke så sikker på om jeg vil betrakte dette som en reell problemstilling. Nå vet ikke jeg så mye om pedofiles tankegang, men jeg tror at pedofili ikke egentlig handler om noe annet enn seksuell tiltrekning, så at en pedofil skulle oppsøke et barn for å begå et overgrep bare fordi han/hun får tak i adressen, blir for meg like fjernt som at jeg skulle oppsøke og voldta ei pen jente bare fordi jeg får vite hvor hun bor.

Vel, tilbake til saken. Midt oppi debatten rundt innsamling og publisering av personopplysninger, reiser det seg et spørsmål om et beslektet tema – hvorvidt publisering av informasjon som for eksempel skattelister og adresser egentlig er en god ide i utgangspunktet. Høyres Bengt Eidem tar til orde for fjerning av skattelister og annen overskuddsinfo som lar seg sammenkoble, mens Gisle Hannemyr mener at skattelistene har en spesiell funksjon i det at de gir en transparens med tanke på bidrag til staten.
Selv er jeg relativt likegyldig til dette spørsmålet. All den tid jeg tjener mine penger på lovlig vis, ser jeg det ikke som noe stort problem at naboen vet hvor stor inntekt jeg har. Nå har jeg på den annen side ikke noe spesielt behov for å vite hva naboen min tjener, men det kan faktisk være interessant å vite litt om hvor mye dine kolleger får betalt for å utføre det samme arbeidet som deg. All den tid gjeld og fradrag ikke nevnes, kan man selvsagt si at opplysningene har begrenset verdi, men de gir nå en viss pekepinn.
Noen oppfatter dette som en slags kikking inn i folks privatliv, og det kan man selvfølgelig også diskutere i dertil egnet forum. Viktig i denne sammenhengen blir det imidlertid å huske på at dette ikke er noe personene bak tjenesten Iam har tatt stilling til – det er regjering og storting som har sagt at det skal være slik.

En blogger trekker frem andre faremomenter ved publisering av personopplysninger, og kritiserer NorSIS-rådgiver Christian Meyers ensidige fokus på identitetstyveri. Bloggeren poengterer at mange hjem har blitt ranet av bevæpnede mennesker, og at denne typen kriminelle gjerne prospekterer de som ifølge skattelistene har høy inntekt eller formue. Disse personene kan så søkes opp, for eksempel i Telefonkatalogen, hvor de står oppført med både telefonnummer og adresse samt kartmarkering og flyfoto av huset sitt.

Det finnes også andre nettsteder som tilbyr profilering av enkeltpersoner ved å søke opp og sammenstille informasjon, for eksempel Personas og Pipl. Førstnevnte fremstår mest som et slags forskningsprosjekt som går på å karakterisere folks personlighet ut fra hva slags tema de i størst grad er knyttet opp mot på nettet, mens sistnevnte er en generell søkemotor som i grunnen ligner mer på en slags spesialisert utgave av Google.

Jeg sitter egentlig med litt blandede følelser overfor nettsteder som disse. På den ene siden er jeg skeptisk, og oppfatter det som betenkelig at det skal ligge inntektspotensiale i å grave opp og kombinere opplysninger om enkeltpersoner. Jeg vet for eksempel ikke nøyaktig hvor Iam har funnet fødselsdatoen min, og det skulle jeg gjerne sett at de fortalte. Ikke at det er noe problem for meg personlig, i og med at jeg selv har lagt ut den informasjonen f.eks. på Facebook, men jeg kunne like fullt tenke meg konkret informasjon om tjenestens kildebruk.

På den annen side tror jeg nok at de som lager mest oppstyr i dette tilfellet er de som blir overrasket over hvor lett det er å finne og sammenstille denne typen informasjon. Trine-Lise Jagge og styreleder Odd Harald Hauge har et godt poeng når de sier at alt nytt er skremmende for mange, og at det er en liten gruppe som roper høyt – hovedsaklig de som ikke er kjent med hva som allerede finnes av enkelt tilgjengelig informasjon på nett. Jeg har selv ved flere anledninger demonstrert dette med å innhente personopplysninger fra flere kilder, for så å sammenholde dem. Mange har blitt skremt, enkelte så ille at de har lagt meg for hat. Det var selvsagt ikke min intensjon, og et slikt hat har kun fotfeste i vedkommendes egen uvitenhet. Dersom navnet ditt eksisterer på nett, vil du kunne finne det gjennom en hvilken som helst søkemotor, men jeg tror de fleste er enige om at det ville være meningsløst å klandre Google for at den finner informasjon om deg. Jeg ser for meg at det kan bli vanskelig å forby Iam å eksistere uten at vi må ta Gule Sider og en rekke tilsvarende tjenester i samme slengen. Nå gjenstår det vel også å se hvor lenge Iam i det hele tatt har inntektsgrunnlag, for flere annonsører har allerede meldt at de trekker seg ut av samarbeidet med nettstedet.

Paul Chaffey omtaler i sin blogg Iam som en form for “utvidet telefonkatalog”, og antar at personene bak Iam juridisk sett står på forholdsvis trygg grunn. Chaffey ser ut til å være av omtrent samme oppfatning som meg – en smule skeptisk, men likevel klar over at informasjonsformidling blir stadig mer intelligent, og at vi bare må innse at muligheten til å forbli anonym stadig blir mindre. Han har i likhet med meg lagt merke til at mange åpenbart lar seg sjokkere av hvordan søkemotorteknologi kan sette sammen informasjon på nettet til et mer helhetlig bilde, men når opplysningene allerede eksisterer der ute, går det ikke an å nekte folk å lete etter dem.

Det blir spennende å se hva Datatilsynet kommer frem til med tanke på lovligheten av denne tjenesten. For meg personlig gjør det ikke så stor forskjell, men saken har unektelig en viss betydning med tanke på fremtidig grensesetting. Spørsmålet om vektlegging av personvern opp mot kommersielle interesser er viktig, og selv om det er langt fra første gang debatten raser omkring personvernrelaterte tema, så har tjenesten Iam om ikke annet satt saken i et nytt lys, og brakt debatten til et nytt nivå. I mellomtiden er det viktig at hver enkelt av oss er bevisst på hva vi selv legger ut av informasjon, bilder og annet materiale, både på egne websider/blogs og på sosialnettverk som Facebook, Nettby og så videre. Nettstedet Iam gir oss bare en forsmak på hva fremtiden kommer til å bringe, og er en nyttig påminnelse om hvordan nettidentiteten vår ser ut for folk som ikke kjenner oss.