Mye og mangt har vært skrevet om bruk av dialekt i skriftlige media. Da jeg gikk på skolen, lærte vi at man aldri skulle skrive på dialekt, med to unntak – dersom dialekten er viktig for å understreke et poeng, eller dersom man skriver et personlig brev til en mottaker som aksepterer dialektbruk. Personlig syns jeg dette er helt greie retningslinjer, men jeg ser stadig oftere at folk velger å skrive på dialekt i andre sammenhenger enn de som er “tillatt”. Spesielt på nettet vises dette godt, for her kan hvem som helst uttrykke seg fritt.

Med SMS-meldingens inntog på 90-tallet, og ikke minst de siste års eksplosjon av “sosiale nettverk” a la Nettby og Facebook, har dialektbruken tatt helt av, til stor irritasjon for språknerder som meg. For meg har det aldri føltes naturlig å skrive på dialekt, og det forekommer ofte at jeg ikke gidder å lese tekster som er skrevet på dialekt. Mange spør meg hvorfor jeg har så mye imot at man skriver slik som man snakker. Enkelte går faktisk så langt som å karakterisere meg som uintelligent fordi jeg “ikke klarer” å lese tekster som er skrevet på dialekt. Mye tyder imidlertid på at det slett ikke er noe i veien med min intelligens, så årsaken ligger nok et helt annet sted. Jeg vil her forsøke å begrunne mitt syn på saken.

Når vi skriver noe, så er det fordi vi har et budskap som skal sendes til en mottaker. Stikkordet her er kommunikasjon. Som avsender har vi ingen garanti for at mottakeren oppfatter budskapet på samme måte som vi hadde tenkt, men sannsynligheten for at dette skjer er større jo mer presist vi har formulert oss. Det må vel være en grunnleggende målsetning for all kommunikasjon at budskapet i størst mulig grad skal oppfattes slik det var tenkt fra avsender?
Vi er alle sammen fra vi var små lært opp til å lese og skrive enten på bokmål eller på nynorsk. Hvilken av de to målformene man velger er likegyldig, så lenge man er konsekvent. Når du så velger å skrive på dialekt, skjer følgende.
Du gjør en slags “oversettelse” fra den målform du er vant til å bruke, og til den skrivemåten som du selv mener beskriver din dialekt/sosiolekt. Det er ingen klare regler å forholde seg til, ergo er det rom for mye bruk av skjønn, og dermed også forvirring. Det er slett ikke sikkert at naboen din gjenkjenner din muntlige uttrykksmåte når han leser det du har skrevet, for han kan fort mene at en annen stavemåte hadde passet bedre.
Når budskapet så når frem til en mottaker, må denne gjøre tilsvarende oversettelse tilbake til “sin” målform. Som regel går dette noenlunde greit hvis mottakeren snakker en lignende dialekt, men for alle andre kan det være mer eller mindre problematisk. Uansett vil kommunikasjonsprosessen kreve en større innsats og mer tid enn det som strengt tatt var nødvendig. I verste fall, spesielt hvis man leser en annen dialekt enn den man selv bruker, kan man ende opp med å måtte prøve seg frem med ulike tonefall før bokstavkombinasjonene endelig gir noen mening.

Man har altså skapt et ekstra ledd i kommunikasjonsflyten. Et ledd som preges av svake regler og mye bruk av skjønn. Dermed har man gjort kommunikasjonen unødvendig vanskelig, noe som reduserer dens kvalitet fordi det er i strid med målsetningen om å gjøre budskapet lett å få med seg. Forhold som bidrar til å forstyrre formidlingen av et budskap, karakteriserer vi i alle andre sammenhenger som støy.
Det hele handler altså ikke om hvorvidt man greier eller ikke greier å lese en tekst på dialekt. Mitt poeng er snarere at det normalt tar lengre tid og krever mer innsats fra leserens side, samt at sannsynligheten for misforståelser øker. Jeg er av den oppfatning at det er avsenderens ansvar å tilrettelegge for at budskapet skal oppfattes av mottakeren, og da blir det i grunnen en prinsippsak når man ikke gidder å bruke tre ganger så mye tid som nødvendig på å få med seg innholdet i en tekst man leser. Vil du at folk skal lese det du skriver, er det en fordel å kommunisere i henhold til de regler som gjelder. Vil du derimot ikke at folk skal lese det du skriver, hvorfor bry seg om å skrive det i det hele tatt?

Nå vet jeg jo at mange hopper i skyttergraven og angriper som om livet sto på spill når måten de skriver på blir kritisert. Det er visst blitt en slags uskreven lov at det er respektløst og usympatisk å påpeke at folk skriver mye feil. I demokratiets navn skal vi lese uforståelig tekst om usammenhengende tankerekker, og hvis vi ender opp med å misforstå budskapet, så har vi kun oss selv å takke. Hvor går egentlig grensen for hvor uleselig språk som aksepteres? Hvis ingen slik grense kan trekkes, er det da slik at et hvilket som helst nivå av manglende språkforståelse og kommunikasjonsevne er OK? Språket er et verktøy, og skal du utføre en oppgave med et verktøy, må du lære deg å bruke det. Du får ikke bygd deg et hus hvis du ikke lærer deg å bruke hammeren.

Når folk hisser seg slik opp, er det hovedsaklig to innvendinger som går igjen. Den ene går på at “dialekten er en del av min identitet”. Javisst er den det, men er det egentlig viktigere for deg å markere din identitet og lokale tilhørighet enn å formidle et budskap? I så fall må en gå bort fra oppfatningen om at språket er et verktøy for å formidle informasjon, og heller anta det motsatte. Hvis kommunikasjonen blir redusert til et verktøy for å presentere en identitet, så er det for meg en tydelig indikasjon på at personen bak identiteten ikke har særlig mye interessant å fortelle meg. Vi kan alltids snakke om vær og vind, men noen givende samtale blir det aldri.
Den andre standardinnvendingen er at “jeg har dysleksi”. Denne følges ofte opp med at “det er lettere for meg å skrive sånn som jeg snakker” og/eller usaklige personangrep som “du må slutte å tro at du er så mye bedre enn alle andre”. Det kan godt hende at det der og da føles lettere for en dyslektiker å skrive slik som han tror han snakker, men en annen dyslektiker som skal lese den resulterende teksten, vil trolig få et kjempeproblem. Dessuten har man da solgt enhver forhåpning om å utvikle sine egne skriveferdigheter slik at uttrykksevnen blir bedre.
En annen sak er at dysleksi er en diagnose som omfatter ca. 10% av befolkningen. Når jeg så gjentatte ganger observerer at minst halvparten av de involverte i enhver diskusjon om språk påberoper seg diagnosen, må jeg anta at en vesentlig andel av disse er selvutnevnte dyslektikere. Dette er imidlertid ikke et lese- og skriveproblem, snarere et holdningsproblem. Det skinner fort igjennom, og minsker den toleransen vi andre har overfor de som skriver dårlig – noe som til syvende og sist går ut over de som faktisk har dysleksi og sliter med det.

En påstand jeg en gang ble utsatt for, er at uformell kommunikasjon over en rekke nettbaserte kanaler som IRC, diskusjonsforum, direktemeldingstjenester som MSN Messenger samt sosiale nettverk a la Facebook kan sidestilles med muntlig dialog, og at kravet om normert språkføring dermed faller bort. Tanken bak denne påstanden er at kommunikasjonen skal virke mer “personlig”, og at mottakeren likevel skjønner hva som forsøkes sagt – da spiller det jo ingen rolle om man skriver noenlunde riktig eller ikke. Dette er et argument jeg ikke har noen som helst forståelse for, og jeg får følelsen av at man griper etter halmstrå for å redde ansikt i en diskusjon man i utgangspunktet ikke har noe å tilføre. Skriftlig kommunikasjon er nettopp det – skriftlig – enten den foregår pr. brev, e-post, IRC eller noe som helst annet som involverer ei penn eller et tastatur.
I bunn og grunn er all skriftlig kommunikasjon basert på den muntlige samtalen – jeg tviler på at noen kulturer hadde skriftspråk før de lærte seg å snakke – så hvis man skulle bruke ovennevnte logikk, så måtte det faktisk gjelde for absolutt all skriftlig kommunikasjon. De eneste tilfellene jeg kan se for meg at påstanden kan være gyldig for slik den står, er tekster som utelukkende er ment for muntlig fremføring – en tale, en sangtekst eller til nød et dikt. I alle andre sammenhenger jeg kan forestille meg, vil det være meningsløst å kryptere meldingen med ord og vendinger som kun faller naturlig for mennesker med bakgrunn fra et begrenset geografisk område.

Så hvorfor skriver folk egentlig på dialekt? Nå skal jeg vokte meg for å skjære alle over en kam, men jeg tror at det i svært mange tilfeller har med latskap å gjøre. Som tidligere nevnt mangler det konkrete regler for hvordan man skriver på dialekt. Dermed virker det som folk tror at de kan skrive akkurat slik de selv vil, og kalle det dialekt. Fraværet av regelmessighet gjør at det ikke stilles krav til bruk av kunnskap, med det resultat at kunnskapen svekkes over tid. Når man da skal skrive et formelt dokument der det stilles krav til språkføringen (en artikkel, en jobbsøknad osv.), risikerer man derfor å oppdage at de språklige ferdighetene er blitt enda svakere.
Det som slår meg når jeg leser tekst skrevet av folk som hevder å bruke dialekt, er to ting. For det første ser jeg påfallende ofte uortodokse forkortelser eller elementer av “sms-språk”, om en vil. En “d” alene er faktisk ikke et ord, selv på dialekt, og reglene for og/å, et/ett osv. gjelder fremdeles. For det andre er det sjelden å se at folk skriver konsekvent på dialekt. Med dette mener jeg at samme ord svært ofte staves på forskjellige måter, gjerne innad i samme setning, og samme uttrykk eller idiom skrives med forskjellig ordstilling. Selv om dialekt hadde vært et anerkjent “skriftspråk”, så hadde det fortsatt vært et krav om at slike regler overholdes. Det folk kaller dialekt, er som regel i realiteten en lapskaus av dialekt, bokmål, engelsk og SMS-forkortelser, ispedd en rekke slanguttrykk og regelrette skrivefeil. Som regel blir ikke engang tegnsettingen riktig, og man skulle tro at den fungerer på omtrent samme måte uavhengig av dialekt. Jeg oppfatter dette som en god indikasjon på at dialektskriving i majoriteten av tilfellene brukes som et påskudd for å slippe å ta seg bryet med å skrive ordentlig, og det er dette som er bakgrunnen for at jeg har problemer med å ta folk på alvor når de skriver på det jeg kaller kvasi-dialekt. Selv om du skulle være blant de 10% som er rammet av dysleksi, så vil jeg ta deg mer seriøst om du skriver masse feil på bokmål, enn om du skriver slik du tror at du snakker.

Når dette er sagt, så er jeg jo fullstendig klar over at uansett hvor mye man argumenterer mot skriftlig bruk av dialekt, så kommer det likevel alltid til å finnes noen som insisterer på å skrive på sin måte. Men hvis man nå på død og liv må skrive på dialekt, så går det faktisk an å gjøre en innsats for å gjøre seg forstått likevel. Mange velger en ekstremistisk holdning til sitt dialektnære skriftspråk, hvor de lytter nøye til hvordan de uttaler hvert enkelt ord, og prøver med varierende hell å etterligne det skriftlig. Dette innebærer blant annet fjerning av alle stumme bokstaver samt en rekke kunstige bokstavsammensetninger som skal illustrere dialektuttrykk som ikke direkte lar seg overføre til skriftspråk, eksempelvis palatalisering og tykk L. Jeg er ikke særlig begeistret for den fremgangsmåten. Poenget med å skrive på dialekt bør nemlig ikke være å konstruere ord og setningsoppbygninger som er så langt vekk som mulig fra bokmål/nynorsk, bare for å understreke det faktum at man skriver på dialekt. Vi har en norsk språknorm å forholde oss til, og det finnes en lang rekke språklige konstruksjoner som dermed ikke er nødvendig å tilpasse til sin egen dialekt. Faktisk er det bedre å beholde dem slik de er på bokmål/nynorsk, nettopp for å øke tekstens lesbarhet. Her er noen eksempler på hva jeg mener:

  • substantiv i hankjønn, bestemt form, samt andre ord som slutter på “en”: bilen, båten, uten, liten osv. – Her blir bokstaven e stum uansett, så den kan godt være der selv om man skriver på dialekt. Det samme gjelder for bokstaven t i intetkjønnsord (folket, huset osv.).
  • ord som begynner på “gj”: gjennom, gjøre osv. – Samme som ovenfor; bokstaven g er stum uansett. Ikke kutt den ut.
  • ordet “det” – Her er det igjen bokstaven t som er stum. Å skrive “d” i stedet for “det” er og blir en forkortelse (sms-språk, om du vil). En d uttales uten etterfølgende e-lyd når den står som del av et ord, og det gjelder uansett ordets lengde. Den etterfølgende e-lyden kommer kun frem når vi leser bokstaver enkeltvis fordi vi staver et ord eller forkorter noe. Skriv “det”, uansett om det er på bokmål eller dialekt. Uttalen blir den samme likevel. Og forresten, om noen skulle være uenig i denne argumentasjonen – gir det nå egentlig noen mening å forkorte et ord som uansett bare består av tre bokstaver?
  • ord som slutter på “ig”: salig, stadig osv. – igjen, bokstaven g blir stum uansett, så det har ingen hensikt å fjerne den.
  • og / å – reglene for bruk av disse gjelder også på dialekt.

Det finnes massevis av andre eksempler, men jeg tror de fleste har fått med seg poenget nå. Det hele koker ned til å gjøre seg forstått. Hvilken målform du velger å bruke, spiller mindre rolle i så måte. Men hvis man tenker over at det er andre folk enn en selv som skal lese det en skriver, så skjønner de fleste fort at det er fordelaktig å holde seg til en norm som er felles for alle landets innbyggere. Dialektsærpreg er et muntlig fenomen som vi i størst mulig grad bør holde unna skriftlig form.