Som den nerden jeg er, lar jeg meg fort begeistre av nyttige features som jeg plutselig oppdager i programvaren jeg tar i bruk. Adobe Photoshop er et program hvor dette ofte skjer. Selv om jeg har hatt det installert i en årrekke, legger jeg stadig merke til nye ting, og denne gangen er det funksjonen Photomerge som er tema.

For noen uker siden ruslet jeg en tur på fjellet Ippocohkka i Narvik. Siden digitalkameraet mitt er gammelt og slitent, lånte jeg med meg mine foreldres kamera, et Casio Exilim EX-Z1050. Kameraet fungerte veldig bra på de fleste måter, faktisk så bra at jeg ikke er fremmed for tanken på å skaffe meg et slikt selv. Men som med kompaktkameraer flest følte jeg meg begrenset av den smale vinkelen. Panoramabilder uten vidvinkellinse er problematisk, så jeg bestemte meg for å prøve et billig triks. Jeg tok flere bilder etter hverandre, fra venstre mot høyre, slik at de overlappet med ca. 1/3. Vel hjemme tok jeg fatt på oppgaven med å sette bildene sammen. Med et kompaktkamera uten stativ er det imidlertid veldig fort at bildene blir litt rotert i forhold til hverandre, at lyssettingen blir inkonsistent og så videre. Slike ting gjør det til en stor utfordring å få montert bildene sammen uten at skjøtene blir tydelige, og det endte med at jeg ga opp fordi jeg aldri ble fornøyd med resultatet.

I etterkant har jeg blitt gjort oppmerksom på Photoshop-funksjonen Photomerge. Den ble visstnok introdusert i versjon 8.0 (første CS-versjon), så det er pussig at jeg ikke har vært klar over den i det hele tatt.
Funksjonen er å finne under File-Automate-Photomerge, og starter med en dialogboks som lar deg angi layout og kildefiler. Kildefilene er de bilder som skal settes sammen, og layouten styrer hvordan de skal tilpasses til hverandre. Når disse tingene er valgt, klikkes OK, og resten går automatisk. I mitt testprosjekt ble resultatet imponerende bra – jeg er ikke i stand til å se skjøtene samme hvor mye jeg zoomer inn.

Nå ble ikke mine testbilder tatt på en optimal måte for sammensetting, så resultatet kunne trolig ha blitt enda bedre. En ting er at jeg opererte med et lånt kamera som jeg ikke hadde hatt tid til å bli vant med i det hele tatt, men selv med den begrensningen kan man med fordel planlegge litt for å få et best mulig utgangspunkt.
Et av de viktigste punktene er å forsøke å få lyssettingen mest mulig lik på tvers av alle bildene. Unngå automatiske innstillinger, sett lukkerhastighet og andre verdier manuelt, og bruk samme oppsett hele veien. En annen ting å passe på er overlappingen mellom bildene. Den bør være omkring 25-30 prosent. For mye eller for lite overlapp kan vanskeliggjøre sammensetningen. Det hjelper også om motivet står noenlunde stille, og at man enten tar alle bildene fra ett og samme punkt, eller beveger seg parallelt med det man tar bilde av.

Photomerge gir riktignok brukeren mulighet for å posisjonere bildene manuelt dersom den ikke klarer å gjøre det automatisk, men dette kan være litt kronglete å få til å se pent ut. Ved å krysse av for “Advanced Blending” kan man dessuten få Photomerge til å forsøke å korrigere inkonsistent lyssetting, men jo bedre utgangspunkt en har, jo større er sannsynligheten for et godt sluttresultat. Mer informasjon om Photomerge finnes i Adobes egen tutorial.

Her er testprosjektet mitt med originalbilder og sluttresultat. Alle bildene er skalert ned – reell størrelse er 10 Mpx (3648×2736) for originalbildene og 21 Mpx (ca. 9100×2300) for resultatbildet.

source1

Bilde 2

Bilde 3

Bilde 4

Sluttresultat